min andre halvdel

her er de lille krapylene som ELSKER aa feriere i haaret mitt.. Jeg kloer som en gal om nettene. Idag fant Liz Daniela 10 lus. Det sies at en lus legger omtrent 10 egg daglig, saa det er IKKE rart at jeg er stappa full av lus. Takk og lov for lusekur i norge!

Leir og slikt

Har hatt besoek av mor og far! Det var ultradeilig! Godt aa kunne ha folk paa besoek uten aa maatte vaere guide eller tolk! Har ikke bilder, fikk ikke kopiert de av far foer han dro, saa vi faar stjele noen av Guro, satser paa at det gaar greit.

Mens jeg hadde besoek, saa hadde vi leir med de eldste ungene paa barnehjemmet. Vi dro ut til en slags hyttetomt som misjonen eier, der hadde vi en helg med MASSE bading og soling.

 

ps: alle bildene er guro sine.

loerdagsunderholdninga var dans av Guro, Helga og jeg. Soendag ble det reprise av dansen der John Andreas og Ingve ogsaa var med. Vi kledde oss ut som indianere, og fikk i gang noen ville steg etterhvert.

Cristal var ogsaa selvfoelgelig med. Her er eselet som frakter prinsessa rundt paa tomta. Hun var ikke saa overbegeistret for det, men moro var det..

Grilling av marshmellows. Selve grillen har vaert paa ferieplassen siden dinosaurene vandret paa jorden..

Pique de macho ved bassenget. (middag)

Her er en liten del av tomta. Vi hadde en herlig helg foer eksamenstid for ungene. Saa og si alle ble godt svidde. Noen hadde mer markert t-skjorte skille enn andre.

Oppdatering?

Det er dårlige tider på bloggefronten her. Piskadø, det er jo en måned siden sist innlegg! Tar meg egentlig ikke så mye tid til å sitte på internett for tida, så hvis det er noen som enda leser her innpå, til tross for ELENDIG oppdatering, så hold ut! Det kommer noe interessant snart.. Tror jeg.

Denne helga har jeg og Helga vært på leir med damene i kirka. Igår var den offisielle kvinnedagen her i bolivia, og det skal selvfølgelig feires med kake og saft! Utrolig gøy å bli kjent med folk en ellers ikke hadde snakket med. En utfordring er å få snakket med quechua-damene, fordi jeg forstår ikke quechua, og de forstår ikke spansk. Så da må man ty til tegnspråk, noe som fører til mye latter. Jeg har insett det nå, må få lært meg noen ord på det indianerspråket, utrolig fascinerende å høre på når de snakker.

Dagene surrer og går, jeg har blitt frastjelt min bærbare harddisk, så det blir lite bilder på bloggen, må sette igang å ta masse nye bilder før jeg drar hjem.

Ellers så kommer mor og far på lørdag, det blir festligt! Godt med litt besøk i varmen!

Lærte meg en ny sang på leiren, refrenget går slik:

“Señor, me has mirado a los ojos
sonriendo has dicho mi nombre
en la arena he dejado mi barca
junto a ti buscaré otro mar”

“Herre, du har sett meg i øynene
smilende sa du mitt navn
i sanden har jeg forlatt min båt
sammen med deg skal jeg finne en annen sjø”

Det blir ikke det samme når man oversetter til norsk, men det er en utrolig fin sang. Har gått og sunget på den i hele dag.

Den store nyheten fra meg og Cristal er da at hun endelig har lært seg å hoppe!! Vi er så utrolig stolte begge to! Skal se om jeg kan få slengt ut et bilde av hopperen.

“En definisjon som ikke står i ordboken”

Ikke-forlate: En handling full av tillit og kjærlighet som barn ofte begriper

Dette traff meg rett i hjarterota, vi vet ikke hvor godt vi har hatt det før vi ser noen som har det værre.

(Sitat fra boken “boktyven” av Markus Zusak)

Special Olympics

Idag (16. sept) har Cristal deltatt på olympiske leker for de “spesielle”. Vi har vært på stadionen her i Cochabamba i flere timer med steikende sol (noen sa det var 32 grader), og Cristal har løpt som en galning. Dette er et årlig arrangement der flere av spesialskolene i området deltar. Her har vi alt fra krabbing til rullestolløp. En utrolig sterk opplevelse.

Gutten med de stripete bomullsbuksene

Gutten hadde stripete bomullsbukse som snart måtte vaskes. Den hadde nok ikke blitt vaska på en god stund. Ikke hadde han bleier heller.

Det var det jeg la merke til med den lille. Han var rundt 3 år, og var i Cochabamba med mora og to storesøsken. Den lille familien på fire hadde kommet ned til byen nå rundt juletider, for folk er mer gavmilde, og gir mer penger da.

Karen og jeg var i byen en tur, husker ikke helt hva ærendet var, men vi gikk da bak denne lille gutten som gikk og somlet bak de andre familiemedlemmene. Mora hadde allerede krysset gata, og ventet på sine tre små. Vi gikk videre på fortauet forbi en stor varebil, og plutselig hørte vi et stort smell, og en bil som kjørte avgårde i full fart. Jeg så opp i ansiktet til en ung dame som stod og kikket på noe bak som var bak varebilen. Jeg har aldri sett et ansiktuttrykk som hennes. Det var en blanding av kvalme, gråt og sjokk som preget hele fjeset. “El bebé!” (den lille gutten!) Det var som om solen forsvant, og stedet der vi var pluselig ble utrolig kaldt. Vi gikk rundt bilen for å se hva hun så på. Der lå den lille gutten med de stripete bomullsbuksene urørlig på veien. Folk begynte å samle seg rundt, og bilene fortsatte å kjøre forbi. Noen fikk tilslutt stoppet trafikken, men gutten lå der fremdeles. Storesøstra sprang rundt i sirkler og skrek. Han var ikke til å stoppe. Ingen rørte ungen. Noen fikk ringt ambulansen, men det virket som om alle var helt stivnet. Plutselig strenet moren bort til gutten på bakken, tok et godt tak i armen, og halte han bortover veien, over gata, og la han i parken som skilte de to hovedveiene. Gutten hang slapt i grepet hennes.

Vi visste ikke hva vi kunne hjelpe til med, så vi gikk bort til de to eldre søsknene som nå etterhvert hadde satt seg ned på en benk like ved. Begge to snakket bare quechua (et indianerspråk), så vi kunne ikke si annet enn å prøve å trøste de med klemmer og prøve å roe de ned. Jeg var sikker på at den lille var død, men det hørtes ut som om det var barnegråt fra der han lå, så jeg gikk bort for å se hvordan det stod til med den lille. Hodeskallen hadde en kløft på 20 cm, og store deler av hjernemassen hadde falt ned på fortauet. Blodet rant ut av den lille kroppen.

Ambulansen og journalistene kom. Gutten og storesøstra ble bragt inn i sykebilen. Mora og lillebroren ble igjen for å “vaske” blodrestene bort fra fortauet. Personen som hadde kjørt på guttungen, hadde stukket av. Han var nok redd for å bli slått ihjel om han stanset. Bolivianerne tar saken i sine hender, nytter ikke å gå til staten, det er en lang prosess med masse penger involvert. Dette har de fleste hverken tid eller råd til.  Men det ble sagt at både en taxi og en moped hadde fulgt etter bilen, så det kan være de fikk tak i ham til slutt…

Jeg har avogtil innbilt meg at jeg har sett den lille familien nede i byen senere. Kanskje det bare var ønsketenkning, eller kanskje jeg faktisk så dem. Han var på alder med lille Jhon som vi har her på barnehjemmet..

Cristal

Bleia er langt nede på knena, pysjamasbuksa er full av bæsj, snørret daler ned i sky, men en bedre start på dagen finnes ikke! For et herlig vesen!!

Hjerteslag i La Paz

Maarnings! Naa har jeg kommet meg vel frem til La Paz. Venter fremdeles paa flyet til Cochabamba. Guro, en ny voluntoer som skulle ut i september hadde tilfeldigvis samme avreisedato og reiserute som meg, saa jeg fikk selskap paa turen. Heldigvis, for flyplassen i Miami er noe av det kjedeligeste jeg har vaert borti paa lange tider. Kjenner jeg reagerer paa hoeyden ( som vanlig) hjertet mitt jobber hardt, og pulsen er ikke akkurat i hvilemodus.

Takk og lov

Dere som var med meg i oslo helga foer avreise kan vel vagt minnes at jeg hadde en smule angst for aa faa svineinfluensa foer jeg reiste..? Tror ikke jeg fikk det foer, men det er en ganske stor sannsynlighet for at jeg faar det naa.. Over halvparten av barna har det, og noen ligger visst paa sykehuset. Jaja, saa lenge jeg har kommet  meg til lands, saa skal jeg nok taale en tur med influensa.

Jeg maa si at det er deilig aa komme til lands igjen. Folkene er utrolig vennlige i STOR kontrast til braakete amerikanere.. (sorry elisabeth). Det er noe med maaten de tilsatte paa flyplassen i Miami hjelper deg paa. Som om jeg skulle vaert 5 og et halvt aar, og ikke skjoenner noe som helst. I tillegg oeker de volumet paa stemmen 14 hakk som om de skal vaere HELT sikker paa at alle hoerer hvor udugelige nordmenn er… jaja, that’s life. Bagasjen har kommet trygt frem, og stemninga er god. Paa flyet fra Heatrow (London) til Miami ble jeg oppgradert til en slags foerste klasse, saa jeg hadde det murgudd! Har sovet saa og si hele flyturene, saa det er digg.

Elisabeths venner sier alltid takk og lov!

Nå er vi på an igjen! De siste dagene her til lands har jeg hatt i Oslo hos min gode homeslice Elisabeth. Hun fortjener all takk og lov!Vi har vært 8 stykk samla i leiligheten hennes denne siste helgen, og det har vært fullt, men utrolig koselig! En gjeng borgenfolk samla før vi drar hvert til vårt.

Nå sitter jeg i Kirkevn 108, siste natt i Norge. Har hatt en innholdsrik sommer, og er klar for en ny økt i Bolivia. Reisefeberen er på topp, så det blir ikke mye soving i natt heller.

Tusen takk for meg Elisabeth, du er kurant!

tilbake til jærs

for å sitere Simon & Garfunkel: Gee but its great to be back home.

Flyturen gikk strålende, og vinden kom til sola for å ønske meg velkommen.

Det er herlig å være hjemme, så nå blir det lite blogging fremover. Fortsetter bloggen når jeg drar ut igjen.

so long