Hjerteslag i La Paz

Maarnings! Naa har jeg kommet meg vel frem til La Paz. Venter fremdeles paa flyet til Cochabamba. Guro, en ny voluntoer som skulle ut i september hadde tilfeldigvis samme avreisedato og reiserute som meg, saa jeg fikk selskap paa turen. Heldigvis, for flyplassen i Miami er noe av det kjedeligeste jeg har vaert borti paa lange tider. Kjenner jeg reagerer paa hoeyden ( som vanlig) hjertet mitt jobber hardt, og pulsen er ikke akkurat i hvilemodus.

Takk og lov

Dere som var med meg i oslo helga foer avreise kan vel vagt minnes at jeg hadde en smule angst for aa faa svineinfluensa foer jeg reiste..? Tror ikke jeg fikk det foer, men det er en ganske stor sannsynlighet for at jeg faar det naa.. Over halvparten av barna har det, og noen ligger visst paa sykehuset. Jaja, saa lenge jeg har kommet  meg til lands, saa skal jeg nok taale en tur med influensa.

Jeg maa si at det er deilig aa komme til lands igjen. Folkene er utrolig vennlige i STOR kontrast til braakete amerikanere.. (sorry elisabeth). Det er noe med maaten de tilsatte paa flyplassen i Miami hjelper deg paa. Som om jeg skulle vaert 5 og et halvt aar, og ikke skjoenner noe som helst. I tillegg oeker de volumet paa stemmen 14 hakk som om de skal vaere HELT sikker paa at alle hoerer hvor udugelige nordmenn er… jaja, that’s life. Bagasjen har kommet trygt frem, og stemninga er god. Paa flyet fra Heatrow (London) til Miami ble jeg oppgradert til en slags foerste klasse, saa jeg hadde det murgudd! Har sovet saa og si hele flyturene, saa det er digg.