Gutten med de stripete bomullsbuksene

Gutten hadde stripete bomullsbukse som snart måtte vaskes. Den hadde nok ikke blitt vaska på en god stund. Ikke hadde han bleier heller.

Det var det jeg la merke til med den lille. Han var rundt 3 år, og var i Cochabamba med mora og to storesøsken. Den lille familien på fire hadde kommet ned til byen nå rundt juletider, for folk er mer gavmilde, og gir mer penger da.

Karen og jeg var i byen en tur, husker ikke helt hva ærendet var, men vi gikk da bak denne lille gutten som gikk og somlet bak de andre familiemedlemmene. Mora hadde allerede krysset gata, og ventet på sine tre små. Vi gikk videre på fortauet forbi en stor varebil, og plutselig hørte vi et stort smell, og en bil som kjørte avgårde i full fart. Jeg så opp i ansiktet til en ung dame som stod og kikket på noe bak som var bak varebilen. Jeg har aldri sett et ansiktuttrykk som hennes. Det var en blanding av kvalme, gråt og sjokk som preget hele fjeset. “El bebé!” (den lille gutten!) Det var som om solen forsvant, og stedet der vi var pluselig ble utrolig kaldt. Vi gikk rundt bilen for å se hva hun så på. Der lå den lille gutten med de stripete bomullsbuksene urørlig på veien. Folk begynte å samle seg rundt, og bilene fortsatte å kjøre forbi. Noen fikk tilslutt stoppet trafikken, men gutten lå der fremdeles. Storesøstra sprang rundt i sirkler og skrek. Han var ikke til å stoppe. Ingen rørte ungen. Noen fikk ringt ambulansen, men det virket som om alle var helt stivnet. Plutselig strenet moren bort til gutten på bakken, tok et godt tak i armen, og halte han bortover veien, over gata, og la han i parken som skilte de to hovedveiene. Gutten hang slapt i grepet hennes.

Vi visste ikke hva vi kunne hjelpe til med, så vi gikk bort til de to eldre søsknene som nå etterhvert hadde satt seg ned på en benk like ved. Begge to snakket bare quechua (et indianerspråk), så vi kunne ikke si annet enn å prøve å trøste de med klemmer og prøve å roe de ned. Jeg var sikker på at den lille var død, men det hørtes ut som om det var barnegråt fra der han lå, så jeg gikk bort for å se hvordan det stod til med den lille. Hodeskallen hadde en kløft på 20 cm, og store deler av hjernemassen hadde falt ned på fortauet. Blodet rant ut av den lille kroppen.

Ambulansen og journalistene kom. Gutten og storesøstra ble bragt inn i sykebilen. Mora og lillebroren ble igjen for å “vaske” blodrestene bort fra fortauet. Personen som hadde kjørt på guttungen, hadde stukket av. Han var nok redd for å bli slått ihjel om han stanset. Bolivianerne tar saken i sine hender, nytter ikke å gå til staten, det er en lang prosess med masse penger involvert. Dette har de fleste hverken tid eller råd til.  Men det ble sagt at både en taxi og en moped hadde fulgt etter bilen, så det kan være de fikk tak i ham til slutt…

Jeg har avogtil innbilt meg at jeg har sett den lille familien nede i byen senere. Kanskje det bare var ønsketenkning, eller kanskje jeg faktisk så dem. Han var på alder med lille Jhon som vi har her på barnehjemmet..